Tidligere arbeidet Annette Koefoed med større og mer plastiske skulpturer, hvor hun ofte kombinerte materialer som bronse, stein og tre, kobber og bjørk. Organiske former preget mange av de tidligere arbeidene, men rundt år 2000 begynte hun å utforske og arbeide med Akrylglass. I disse senere verkene er det organiske mindre fremtredende, og gjennom vare repetisjoner trer andre kvaliteter som subtilitet og musikalitet frem. Det er noe fascinerende og magnetisk tiltrekkende ved disse delikate og visuelt stille Akrylglassverkene.

Disse verkene er bygget opp av enten horisontale eller vertikale transparente Akrylglass-strimler, som er håndskjært i ulike lengder. Deretter blir glass-strimlenes sider malt med meget uttynnet akrylmaling.
Over- og undersidene forblir tilnærmet uberørte. Det tynne laget av farge trenger seg gjennom det ellers blanke Akrylglasset og kommer i møte med det neste glasslaget som har gjennomgått den samme fargebehandlingen, men i en annen nyanse. Det er i møtene mellom Akrylglass-strimlene spenningsmomentene oppstår, og her kan man mest tydelig se hvordan både materialet og fargene absorberer og samtidig reflekterer lyset.

Akrylglassverkene distanserer seg fra Koefoeds tidligere friskulpturer, da de forholder seg til veggflaten. Forholdet til veggen sammen med verkenes rektangulære former, kan trekke en parallell til relieffer, mens flaten man forholder seg til, som i tillegg delvis er malt, gir en mer malerisk opplevelse. Men det oppstår en større interaksjon med rommet enn i tradisjonelt maleri, og dette forsterkes ved at noen av objektene fysisk bølger seg ut fra veggen.

Forholdet mellom rom, farge og lys er viktig elementer som påvirker og leker med hverandre, fanger hverandre opp og trekker hverandre til seg. Man kan oppleve Koefoeds kunst som en rolig, ikke-påtrengende vitalitet. Verkene påvirker hverandres tilstedeværelse da de deler rommet og tidens lys, og lysets forandring gjennom døgnet forandrer også kunsten. Et annet fascinerende aspekt, er at man som betrakter kan sanse prosessen kunsten har gjennomgått. Noen av verkenes deler står fortsatt uberørte, mens andre har blitt bearbeidet og tilført farge. I overgangen mellom de forskjellige strimlene, ser man hvordan Koefoed har bygget opp sine verk og hvordan skjøtene er lagt. I skjøtene har akrylmalingen og fargene akkumulert slik at fargetonen i disse områdene får en mer mettet karakter.

Akrylglass-strimlene er lagt lagvis enten vertikalt eller horisontalt, mens skjøtene gir et innspill av den motsatte retningen, og bryter med det ellers horisontale eller vertikale preget. I tillegg gir de en dimensjon som bryter ned den maleriske flaten, ved at de også beveger seg innover i skulpturen og forsterker den ellers vage tredimensjonaliteten.

Man kan lese Koefoeds kunst inn i en tradisjonell skulpturtradisjon, hvor verkene fysisk er tilstede i rommet som et volum og en masse, som taktile, sansbare objekter. På den annen side kan man også lese hennes kunst inn i en modernistisk skulpturtradisjon som vender seg mot det visuelle. For den amerikanske modernismeteoretikeren Clement Greenberg (1909-1994), var mediespesialiseringen modernismens mest sentrale trekk, og kvalitetene og egenskapene innen hvert medium skulle vektlegges. For skulptur var dette den romlige form, mens det for maleriet var flaten. Skulptur skulle unngå det tredimensjonale, men heller manipulere todimensjonalitet i et tredimensjonalt rom. Det vektløse og transparente var viktige egenskaper ved modernistisk skulptur, og dette er egenskaper man lett gjenkjenner hos Koefoeds.

Verkene fanger lyset, og det er noe transparent og vektløst i måten verkene henger et stykke ut fra veggen. Akrylglasset kan oppleves og sees som todimensjonalt, men det manipuleres i et tredimensjonalt rom, og i denne spenningen materialiseres lyset og bygger opp under de transparente og vektløse egenskapene ved arbeidene.
Ved at Koefoed maler Akrylglasset, blander hun genre og er ikke lenger mediespesifikk. Slik fjerner hun seg fra Greenbergs modernismebegrep, og berører vår tids forestillinger ved å åpne opp for konseptuelle tolkninger gjennom affiniteter til blant annet musikk og poesi.

Gjentakelse brukes som et gjennomgående prinsipp i mange av Koefoeds verk. Men innimellom den repeterende og regulære perfeksjon, oppstår små avbrekk i form av uregelmessigheter, som er med på å gi verkene sin egenartede rytme og musikalitet.

Heidi Jaeger